Vel nede fra fjellet hadde vi i dag en rundtur rundt i sonene for å kikke både på Centro Creer og D-Miro.
Dagen startet på kontoret til Misjonsalliansen, som tradisjonen tro holdt en samling for de ansatte på morgenen. Her fikk vi både gaver og hilsen, og ga noen vennlige ord tilbake sammen med masse fotballutstyr fra vår utstyrsleverandør Umbro, som de hadde donert i gave til prosjektet. Vi fikk også en oppsummering av Misjonsalliansens arbeid utover fotballdelen.
Centro Creer er et senter for psykisk utviklingshemmede, hvor de får opplæring i dagligdagse gjøremål og gjøremål som vil hjelpe dem i arbeidslivet. En lov i Ecuador sier at 4% av de ansatte i en bedrift må være psykisk eller fysisk hemmet, og det er da her Centro Creer kommer inn i bildet.
Videre besøkte vi en skole som etterlatte store spor. Når man ankommer denne skolen så ser det ut som et fengsel (mange av skolene her ser sånn ut), men her så det også sånn ut fra innsiden. Skolegården var liten, og klasserommene hadde bare et gitter foran seg. Det har sikkert med ventilasjon å gjøre, men det ser ikke koselig ut, mørkt og lite trivelig. Skolen huser 1074 elever, men er knapt nok stort nok til en middels norsk SFO. Hvert klasserom kan ha opptil 60 elever, og det er en lærer pr klasse. Klassene må ha friminutt og time om hverandre for å få plass til alle. Tror vi har det ganske greit i Norge…
Utenfor denne skolen, var det en mur som fikk mye oppmerksomhet. I denne muren var det masse hull, og disse hullene ble brukt til å gjemme narkotika i. Her la langerne narkotika og så kunne kjøperen gå å hente når han følte for det.
D-Miro er en mikrokredittlånbank hvor folk kan komme og få små lån. Det er en prosess som er møysommelig, og som har fungert for mange, men ikke for alle. Tanken er at man får først låne litt, så blir man evaluert, og betaler man tilbake avdragene i tide så får man låne mer. Vi besøkte noen bedrifter som har fått lån, og som har klart seg veldig bra. Mest minneverdige må være produsent av iskremkjeks, som ble laget i høyst tvilsomme hygeniske omgivelser. Jeg tror ikke de hadde passert Mattilsynets krav i Norge.
Til slutt i dag så dro vi på besøk til et lokalt samfunnshus rett ved Tiwinza, der vår første bane Stormberg-banen ligger. Huset ble åpnet for 2 uker siden, og vi ble tatt i mot med åpne armer og plassert som hedersgjester. Det er helt tydelig at det er kvinnene som organiserer og engasjerer seg i Ecuador, for han ene mannen som kom hadde tatt feil og trodde møtet var om noe helt annet. Han stakk ganske raskt.
Ingunn fortalte at de hadde laget en dans, så vi var forberedt på det, før hun oppfordret en av oss til å bli med. 11 hender pekte i min retning, og det tok ca 2 sekunder før resten av forsamlingens hender gjorde det samme. Det Ingunn ikke fortalte var at det vi skulle gjøre var å sette på noe musikk, og så skulle vi danse med de, for å knytte bånd. Det kom først en dame bort som skulle danse, som sa noe på spansk jeg ikke skjønte. Da jeg fikk oversatt det så viste det seg at det betydde “jeg kan ikke danse”. Så hun gikk. Inn kom en ny dame, som jeg da skulle danse med – STERKT mot min vilje (kjære vene, jeg kan da ikke danse!). Men må man så må man. Litt mer panikk fikk jeg da jeg så opp mot mine reisevenner og så 11 kameraer rettet mot meg. Første som slo meg var at “dette havner på YouTube…”. Så for å komme de i forkjøpet så har jeg valgt å legge meg selv ut på YouTube… så her er det. Bilder fra dagen finner du under. 🙂 God fornøyelse!
