En fotballturnering for barn og unge

Klasser for 8-19 år samt Stjernelag

26.-30. juni 2021

Ut i sonene – dag 2

Beklager sen oppdatering, men jeg sovnet da jeg kom tilbake til hotellet i går. Det har vært en særdeles hektisk dag med mye på tapeten og vannvittig mange inntrykk! Dette omhandler altså det som skjedde mandag.

Vi startet dagen på Misjonsalliansen sitt kontor, der vi fikk en briefing på prosjektet og dets historikk. Status er at Sør Cup ved utgangen av 2014 har bidratt med nesten 3 millioner kroner til prosjektet Fotball Krysser Grenser, som har blitt til 15-16 baner av diverse størrelse og format. Disse banene benyttes av enormt mange mennesker.  Effekten av at disse banene har blitt bygget, er at rekruttering til rus- og voldelige miljøer har gått ned. Det har altså en synlig preventiv effekt, som Sør Cup er stolt av å være en del av!

Etter at vi var ferdige med briefingen dro vi ut til en av banene som har blitt bygget, for så å dra videre til vår kjære venn Manuel Lucas. Han fortalte litt om yrket sitt (han er baker), hvordan klubben han er president for jobber og hvilke tanker han har om fremtiden.

Det er så utrolig gøy å møte Lucas, for han må være den mest engasjerte personen som finnes her nede. Han trosser vold, trusler og annet for å oppnå drømmen om at barn og unge skal få et skikkelig fritidstilbud og en mulighet til å bli gode i fotball.  Lucas har også en litt spesiell historie, som vi fikk lov til å høre.

Da de startet fotballprosjektet her i sonene i Guayaquil, så var det for å skape et fritidstilbud for barna. Det var et stort behov for å gi barna et tilbud, slik at de ikke havnet på skråplanet. Stormberg stadium var under planlegging, og da kunne de begynne med ordentlig organisert trening. Nå er det omtrent 1.000 barn som trener på denne banen alene.

På denne banen var det også en gjeng med pøbler. De forstyrret treningene og skapte uro. Lucas ba venner og foreldre om å stille opp for å sikre banene slik at disse pøblene holdt seg unna. Men siden de ikke var vant til å bli avvist, så ble de sinte. En høstdag kom gjenglederen inn i bakeriet som Lucas driver. Han truet Lucas med juling hvis han ikke lot dem få være på banene. Lucas gikk ut for å si at slik oppførsel hører ikke hjemme noe sted. Utenfor stod gjengen til fyren og kastet stein på veggen til Lucas. Etterpå gikk de til fysisk angrep på Lucas, noe som førte til at Lucas ble sengeliggende i 3 dager.

På dette tidspunktet vurderte Lucas å gi opp drømmen om å få til et fotballmiljø. Han følte at lysten til å fortsette var på vei bort. Men etter hvert som dagene gikk, kom flere og flere av foreldrene hjem til han for å be han om å fortsette det utrolig viktige arbeidet som han gjør. Han bestemte seg for å fortsette. På nyttårsaften skjedde det utenkelige. Gjenglederen kom hjem til Lucas for å be om unnskyldning, og for å skvære opp. Det var det ultimate for Lucas, å være venn med ”fienden”. Etter det fungerte forholdet fint og de plagde ikke Lucas igjen.

2 år senere dør lederen. Han ble drept i et gjengslagsmål. Lucas går i begravelsen for å vise sin respekt.

Problemet med vold og gjenger er langt mindre nå enn da. Det er fortsatt litt, men ikke nok til at det utgjør et stort problem, sier han.

Et par av oss kjente til Lucas før vi kom til Ecuador, og visste at denne historien kom frem. For oss som har hørt den før, var det like sterkt å høre den nå. Det er vanskelig å skrive dette uten å bli rørt. Det å ofre liv og helse for å sørge for at barn og unge får det LITT bedre, og samtidig vite at uten deg, så hadde mange havnet på skråplanet. Han er en ILDSJEL med store bokstaver.

Etter å ha besøkt Lucas, fikk vi besøkt Janeth som var trener for laget i Norge. Hun jobber som leksehjelp, og mannen er sveiser (ikke spør meg om noe teknisk rundt det……..), og hun syns tydelig det var veldig stas å få besøk. Hun fortalte litt om hvordan det var å være i Norge, og om fotballen i nærområdet.

Vi fikk også tatt en tur til Scarlet, en av spillerne på laget som besøkte Norge. Scarlet var veldig sjenert, men hun fortalte at hun likte brød veldig godt, og at hun hadde fått noen nye venner fra Norge mens hun var der.

Det er veldig snodig å være her igjen, og mange ganger kommer tankene jeg fikk forrige gang til overflaten, tanker om hvor blide de er tross hvor lite de har, hvor høflige de er, hvordan de oppfører seg, hvor stolte familien er av de, og ikke minst den enorme kontrasten fra det livet vi lever i Norge.

Nå har vi tatt oss en tur opp i fjellbyen Cuenca, så det blir en liten pause til neste innlegg. 🙂

Under er noen utvalgte bilder fra dagen.

Annonse

Siste nytt